Karoline Kaaber (f. 1969) vokste opp i Oslo. Hennes malerier er er inspirert av menneskesinnet og underbevisstheten og kan ses på som indre landskap. Motivene er urbane og mange av bildene hennes reflekterer over indre konflikter. Kaaber er intuitiv og maler med hjertet. Man kan føle mye sårbarhet og melankoli i bildene hennes. Betrakteren suges inn i bildene som ofte har stramme perspektivlinjer. Med tykke og røffe penselstrøk maler hun lag på lag, ofte med lys og kontraster. Hun utfordrer til dialog med betrakteren.
Ellen Frøysaa vokste opp i Homborsund i Grimstad kommune, men er nå bosatt i Oslo. Hun utdannet seg ved Kunsthøgskolen i Oslo, med Hovedfag fra institutt for keramikk 2002.
I sitt virke har hun arbeidet med keramikk, performance og maleri. Tematisk er identitet og kjønn sentrale begreper i hennes praksis.
I løpet av de siste årene har både hennes mor og far gått bort og barndomshjemmet er solgt. Hun begynte etter dette å male landskapsmalerier som minner om Homborsund og Sørlandet. Stedene som hun var så glad i, men som hun ikke lenger har tilgang til på samme måte som før. Det begynte som en intuitiv prosess, en psykologisk bearbeiding. På somrene var vika der Frøysaa vokste opp full av sommergjester. De vakre gamle hvite husene og hagene ble fylt av mennesker med en fremmed og finere levemåte enn deres.
På vegne av Gro Spieler, medansvarlig for kunstprosjektet “A place in my mind” kan Grimstad Kunstforening gjøre våre medlemmer oppmerksom på nettauksjonen for the Hope project på Blomqvist.
A place in my mind er en kunstdialog mellom norske anerkjente kunstnere og kunstnere på flukt i Moria flyktningleir. Initiativtaker og kurator er skuespiller Janne Heltberg.
I mars 2021 mottok 13 anerkjente norske kunstnere en katalog med utvalgte malerier malt av kunstnere på flukt i Moria flyktningleir på øya Lesvos i Hellas. Deltagerne fra norsk side er Sverre Koren Bjertnæs, Lotte Konow Lund, Joar Nango, Maria Brinch, Gelawesh Waledkhani, Christer Glein, Grete Neseblod, Mattias Härenstam, Anna Daniell, Magnus Voll Mathiassen, Maria Pasenau, Shwan Dler Qaradaki og Helene Duckert. Disse kunstner har valgte ett motiv hver og svart med et eget verk.
Kunstverkene ligger nå ute for salg og utgjør utstillingen “A place in my mind – Moria/Norge” som er utstilt utenfor Ekebergparken museum i Oslo.
Ved å kjøpe et kunstverk gjennom nettauksjonen på Blomqvist støtter du prosjektet. Alle inntekter fra nettauksjon og plakat-salget går til organisasjonen The Hope Project, som gir flyktningene i Moria muligheten til å uttrykke seg gjennom kunst på The Hope Center på Lesvos. Les mer om prosjektet på www.hopeprojectgreece.org
Lars Elling (født 1966) har utdanning fra Statens Høgskole for Kunsthåndverk og Design i Bergen i 1992, og jobber hovedsakelig som maler og grafiker. Han har også arbeidet som tegner, illustratør og forfatter. Elling har hatt stor suksess i både inn- og utland, og vunnet priser i Frankrike og Østerrike, samt Kulturdepartementets pris her i Norge. Arbeidene hans er innkjøpt av Nasjonalgalleriet, Trondheim Kunstmuseum, Norsk Kulturråd og Europakommisjonen, for å nevne noen.
Elling, en av våre fremste kunstnere, er en historieforteller og symbolikken i bildene hans vekker ofte nostalgiske minner, samtidig som noe urovekkende lurer under overflaten. Som betrakter av Ellings kunst blir man forført inn i en drømmeverden, som samtidig har gjenkjennelige øyeblikk. Familien er et gjennomgående tema, og betrakteren får små glimt eller minner fra en tid som er forbi. Den verden Lars Elling skaper med sine bilder kan få enhver til å oppleve noen poetiske øyeblikk.
Litografi av Lars Elling: «Dragsug», 100 x 70 cm (Foto: Gry Sjølstad)
Gjennom forskjellige teknikker arbeider han i et figurativt formspråk som grenser opp mot det abstrakte. Det formale aspektet preges av det utviskede og ødelagte. Historie og poesi står som bærende elementer og bildene har et rent visuelt uttrykk.
Lørdag 19. juni kl 13:00 har vi gleden av å åpne årets sommerutstilling i Reimanngården. Vi er svært glade for å kunne vise kunst av Lars Elling denne sommeren. Utstillingen er hovedsakelig en grafikkutstilling med et bredt utvalg av etsninger og litografier og noen malerier, og vises helt til 22. august. Åpent alle dager 11-15.
Åpningen innledes med en åpningstale, hvor publikum får et innblikk i Lars Elling’s kunst. Det blir også et koselig musikalsk innslag med sommerviser og servering av forfriskninger. Vi håper på fint sommervær, slik at åpningen kan være ute i hagen foran Reimanngården.
Vi følger nasjonale koronarestriksjoner, og passer på at ikke for mange er inne i lokalet samtidig.
Kjell Gunnar Overøye, født 20 Februar 1964, har sin kunstutdannelse fra SKHS 1989, og bor nå i Sykkylven. Han arbeider med materialene stål, kobber, messing og sølv.
Overøye forteller at hans mål med verk varierer mellom relevante estetiske, kommunikative og funksjonelle kriterier med skiftende vektlegging av abstrakte formale aspekt og bruksaspekt. Sentralt for ham er handverket og den egenhendige utføringen med vektlegging av materialene sine stofflige kvaliteter, iboende farger og karakter.
Til dette kunstprosjektet har Overøye arbeidet med relieff i patinert stål og irret kobber. Disse er kontrastert med en serie objekt i stål og sølvtråd. Gjennom disse metallarbeidene setter han spørsmålstegn ved hva som kan defineres som estetisk vakkert.
Teknisk sett er platene gjennomskåret som relieff, noen med veggen som bakgrunn, andre med en bakplate i et kontrasterende materiale som f.eks. irret kobber eller blågrått, slipt stål. Patineringene kan karakteriseres som rustprosesser. De er påført i sjikt, deretter slipt og oppvarmet i flere omganger for å få ulike fargetoner og teksturer. Det kan nevnes at alt av farger og teksturer er resultat av milde kjemiske prosesser. Det er heller ikke brukt fargepigment eller maling i tradisjonell forstand. Noen av stålplatene er også etset med jord og salt utendørs i lengre perioder, som forbehandling. Etter endt patinering, er verkene renset og konservert med en oljebasert, klar spesiallakk som forsegler overflata og gjør dem holdbare.
Arbeidene i stål og sølv er laget i en ganske tidkrevende teknikk som heter Damascene. Kort fortalt blir sølvtråd i 1000 ‰ sølv hamret inn i utmeislet spor i stålet. Etter ulike prosesser med sliping og varmebehandling blir det blankpolerte sølvet vist som linjer eller tegninger mot det mørkbrente, blå stålet.
«De fleste av oss har assosiasjoner til rust som nedbrytnings prosesser. I litteraturen blir da også rust gjerne brukt metaforisk for å vise til forgjengelighet. På same tid kjenner jeg en begeistring for de visuelle sidene ved rustprosesser. Slike visuelle spor kan også oppfattes som meditasjonsflater med rom for mer tilfeldige spekulasjoner. – Ved å blande inn verk i sølv og stål, prøver jeg å skape en slags makskontrast mellom ulike materialer, egenskaper og forventninger knyttet til dem. Her tenker jeg da på sølvet som i tradisjonen er oppfattet som edelt, verdifullt og varig, brukt i smykker og religiøs kunst, ofte brukt til religiøse ritualer og slik ofte regnet for et hellig metall.
I motiv framstår arbeidene som både abstrakte og halvabstrakte, sølvarbeidene ofte med enkle geometriske tegn eller tegninger, mens relieffene i patinert stål og kobber kan ha ulike referanser og historier som bakteppe. Jeg ønsker at arbeidene kan uttrykke noe om eksistens og forgjengelighet, der uttrykket kan gå mot det forsiktige, utsatte og lavmælte, men der de likevel – om enn på mer stillferdig måte – kan formidle en dimensjon av håp.»
Magnie Finnsdatter Nilsen, født 18. november 1977 er en norsk billedkunstner, tidligere bosatt på Rykene i Arendal kommune, nå bosatt i Oslo. I 2012 ble Nilsen uteksaminert fra Kunsthøgskolen i Oslo med mastergrad i tegning og papirarbeid. Hun har i tillegg utdannelse fra Oslo Kunstfagskole (2006).
Hun arbeider i hovedsak med skulpturelle papirark, som utgangspunkt for bilder og tredimensjonale arbeider og installasjoner. Her forteller hun om opprinnelsen til sin fasinasjon for papir:
“Jeg har en ekstrem papirinteresse” smiler 35-åringen som allerede som barn snek seg litt ulovlig inn på «Rygene – Smith & Thommesen» for å leke. “Det var jo her vi helst ville være. Jeg hadde aldri begynt å lage papir selv, hvis jeg ikke hadde vokst opp på Rykene“.
For en kunstner er papiret et naturlig sted å uttrykke seg, men i Nilsens univers har selve papiret blitt et kunstverk der prosessen fra ødeleggelse til fornyelse nedfeller seg. Kunstverket benytter seg av to velkjente komponenter som alltid har virket sammen for at mennesker skal kommunisere med hverandre, blekk og papir. I hennes arbeider har det kommunikative formålet med blekket og papiret brutt sammen og i stedet oppstår noe annet. Nilsen søker sammenhenger mellom handling og visuelt uttrykk. Papiret ligger alltid som grunnmateriale i arbeidene hennes. Hun veksler mellom fabrikkprodusert papir, håndlaget og å arbeide direkte med rå tremasse. Gjennom behandlingen av tremasse blir sammenhengen papiret har med skogen åpenlys, og dens evige syklus av død og fornyelse. Den kunstneriske prosessen kan ses på som et bilde av de naturlige og filosofiske prosessene vi alle må forholde seg til; fortid og nåtid, liv og død. Papiret er forgjengelig i natur, men innehar samtidig egenskapen til fornyelse. Nytt papir skapes av forkastede arbeider gjennom resirkulering av materialet. Alt som oppstår, kan destrueres og gjenoppstå i nye kunstverk og nye uttrykk. Trang , underkastelse og sammenhenger. Prosess som ritual og fysisk utfoldelse over tingenes tilstand. Kaoset råder, sammenhenger tydeliggjør seg, viskes ut og igjen slettes. Alt som står igjen er muligheten for forsoning gjennom aksjon. Repetisjon gjennom handling som i neste fase underkastes materialet og formspråket som har oppstått. Systematisk og med utgangspunkt i mønstrene som har oppstått saumfares papiret med gitt tegneredskap. Det tilfeldige får kun oppstå innenfor gitte rammer av materialbruk, hendelser og tid.
Nielsens del av prosjektet i Reimanngården vil bestå av at hennes arbeide med delvis ferdig papirmateriale og at det bearbeides videre og produseres nye enkeltelementer under perioden. Hun ønsker å ta for seg en arkitektonisk utfordrende del av huset; trappeoppgangen, og la arbeidet vokse med utgangspunkt i de muligheter og begrensninger som oppstår i møte med arbeidet og arkitekturen.
Lørdag 8. mai åpner vi vårutstillingen 2021, med kunstnerne Kjell Gunnar Overøye og Magnie Finnsdatter Nilsen. Utstillingen har fått navnet “Transformasjoner i myke og harde materialer”.
Dette prosjektet vil vise to samtidskunstnere som jobber med to vidt forskjellige materialer, men som begge arbeider med transformasjoner; Overøye som arbeider med kjemiske prosesser som forandrer metall, og Finnsdatter Nilsen som med utgangspunkt i papir, arbeider frem abstrakte skulpturer og stedsspesifike installasjoner hvor blekk har satt spor i materialet.
Utstillingen «Transformasjoner i myke og harde materialer», vil henge i våre lokaler fra 8. mai til 30. mai og vi vil holde åpent alle helger denne perioden.
Styret i Grimstad Kunstforening er glade for igjen å kunne åpne dørene til en ny, spennende utstilling i Reimanngården, og ønsker publikum velkommen, dog med noen restriksjoner;
P.g.a. Corona-situasjonen og råd fra kommunelegen, ønsker vi ikke besøkende fra andre kommuner. Vi vil ha strenge corona-tiltak for besøkende og slipper kun inn 5 stk. av gangen. Munnbind er påkrevet, og ellers må alle gjester registrere seg og bruke håndsprit ved ankomst.
Det er noe Mona Lisa-aktig over dette verket – er personen glad eller trist? Håpefull eller sorgfull. Verkets tittel avslører kunstnerens motivasjon. Kunstnerens valg av mørke farger kan gi assosiasjoner om at personen i motivet har funnet håp i en ellers dyster tilværelse. Ved første møte er det noe ungdommelig og uskyldig som står frem i Abrahamsens maleri. Noe nakent og rent. Samtidig kan man ane en viss sorg, muligens på grunn av kunstnerens valg av regnaktige malingsflekker og bakgrunnsfarge. Det grå håret står i kontrast til personens unge ytre. Fjeset er lyssatt og har nærmest en suggererende effekt som trekker betrakteren inn i maleriet. Dette er det desidert mest utarbeidede elementet i motivet. Utførelsen er meget god, og fjeset trer desto tydeligere frem ettersom kunstneren har valgt å ikke fullføre de andre elementene i motivet i like stor grad. Maleriet skiller seg ut fordi motivet treffer juryen i hjerterota og vekker omsorgsbehovet i oss, muligens også på grunn av tiden vi lever i, der ungdommen er en av gruppene som kan ha størst psykisk påkjenning og usikkerhet under karantene og sosiale begrensninger. Fremtiden er usikker, og de unge er fremtiden. Samtidig kan vi ane at vi ikke trenger å være så bekymret – denne unge damen i motivet er målbevisst og sterk nok til å klare seg sjøl. Dette kommer til å ende godt. Alt blir bra.
Hytte ved sjøen? John R. Disley Maleri
Maleriet er utført i en enkel og naivistisk stil, og vil kanskje med sitt lille format og relativt enkle utførelse være lett å se forbi, men det var noe som fikk juryen til å vende tilbake til dette bildet og undres over dets mange elementer.
Maleriet har noe underlig og nesten humoristisk over seg, men det er også noe urovekkende. Hva er det egentlig vi ser? De fargerike båtene og solnedgangen står i kontrast til den hvite snøen, kanonene og de store mørke bygningene som man kan se tvers gjennom, som tomme skall kan man kanskje tenke. Og hva betyr egentlig flagget nede til venstre? Eller er det port, som stenger noen ute? Maleriet er figurativ og har samtidig noe uforståelig over seg, et innhold og en komposisjon som evner å vekke tanker og diskusjon.
For de som er kjent med sørlandsbyene kjenner man kanskje igjen Holmen i Risør, med sine kanoner, kran og båtopplag, men scenen kunne like gjerne vært hentet fra en av de andre sørlandsbyene, som feks Grimstad og Torskeholmen.
Tittelen Hytte ved sjøen? peker på en tematikk som er relevant for alle sørlandsbyene. Hvor industrien og historien viker for store utbyggingsprosjekter. Utbyggingene har i hovedsak til hensikt å være hytte ved sjøen korte perioder av året, og står ofte tomme i årstiden som gjengis i maleriet; vinteren.
