Magnie Finsdatter Nilsen

Magnie Finnsdatter Nilsen, født 18. november 1977 er en norsk billedkunstner, tidligere bosatt på Rykene  i Arendal kommune, nå bosatt i Oslo. I 2012 ble Nilsen uteksaminert fra Kunsthøgskolen i Oslo med mastergrad i tegning og papirarbeid. Hun har i tillegg utdannelse fra Oslo Kunstfagskole (2006).

Hun arbeider i hovedsak med skulpturelle papirark, som utgangspunkt for bilder og tredimensjonale arbeider og installasjoner. Her forteller hun om opprinnelsen til sin fasinasjon for papir:

Jeg har en ekstrem papirinteresse” smiler 35-åringen som allerede som barn snek seg litt ulovlig inn på «Rygene – Smith & Thommesen» for å leke. “Det var jo her vi helst ville være. Jeg hadde aldri begynt å lage papir selv, hvis jeg ikke hadde vokst opp på Rykene“.

For en kunstner er papiret et naturlig sted å uttrykke seg, men i Nilsens univers har selve papiret blitt et kunstverk der prosessen fra ødeleggelse til fornyelse nedfeller seg. Kunstverket benytter seg av to velkjente komponenter som alltid har virket sammen for at mennesker skal kommunisere med hverandre, blekk og papir. I hennes arbeider har det kommunikative formålet med blekket og papiret brutt sammen og i stedet oppstår noe annet. Nilsen søker sammenhenger mellom handling og visuelt uttrykk. Papiret ligger alltid som grunnmateriale i arbeidene hennes. Hun veksler mellom fabrikkprodusert papir, håndlaget og å arbeide direkte med rå tremasse. Gjennom behandlingen av tremasse blir sammenhengen papiret har med skogen åpenlys, og dens evige syklus av død og fornyelse. Den kunstneriske prosessen kan ses på som et bilde av de naturlige og filosofiske prosessene vi alle må forholde seg til; fortid og nåtid, liv og død. Papiret er forgjengelig i natur, men innehar samtidig egenskapen til fornyelse. Nytt papir skapes av forkastede arbeider gjennom resirkulering av materialet. Alt som oppstår, kan destrueres og gjenoppstå i nye kunstverk og nye uttrykk. Trang , underkastelse og sammenhenger. Prosess som ritual og fysisk utfoldelse over tingenes tilstand. Kaoset råder, sammenhenger tydeliggjør seg, viskes ut og igjen slettes. Alt som står igjen er muligheten for forsoning gjennom aksjon. Repetisjon gjennom handling som i neste fase underkastes materialet og formspråket som har oppstått. Systematisk og med utgangspunkt i mønstrene som har oppstått saumfares papiret med gitt tegneredskap. Det tilfeldige får kun oppstå innenfor gitte rammer av materialbruk, hendelser og tid.

Nielsens del av prosjektet i Reimanngården vil bestå av at hennes arbeide med delvis ferdig papirmateriale og at det bearbeides videre og produseres nye enkeltelementer under perioden. Hun ønsker å ta for seg en arkitektonisk utfordrende del av huset; trappeoppgangen, og la arbeidet vokse med utgangspunkt i de muligheter og begrensninger som oppstår i møte med arbeidet og arkitekturen.